Tre uker uten vaskemaskin satte ting i perspektiv

Har du lagt merke til at det er lett å glemme å sette pris på all komforten vi har i hverdagen?

Av og til trenger i hvert fall jeg en liten dytt for å huske å sette pris på alt jeg har. Da vaskemaskinen streika for tre uker siden, var vaskerommet overfylt. Jeg skal innrømme at jeg ofte har følt meg som en hamster i et hjul, som aldri får overtaket på klesvasken. Hadde jeg tatt et bilde av vaskerommet mitt den dagen, ville du sett at jeg ikke satte veldig stor pris på å tilbringe tid der, for å si det sånn.

Så streika altså maskinen. Jeg forsøkte det meste for å få den i orden, men ingen av mine vanlige triks hjalp. Verken å tømme det lille rommet der det kan samle seg skruer og mynter, eller å slå den helt av og på igjen. Ikke engang et forsinket forsøk på takknemlighet for vaskemaskinen hjalp. Så jeg måtte krype til korset og bestille service.

Det tok en uke før jeg fikk beskjed om at en del var bestilt, og at det ville ta omtrent en uke til før de kunne komme. Vi var sparsomme med håndklær og tøy, så den første tiden gikk det fint. «Du kan jo være takknemlig for at du slipper å vaske klær, i det minste», sa samboeren min. Og den tanken hadde også streifet meg. Var det ikke nettopp det jeg hadde ønsket meg? Å slippe den evinnelige klesvasken?

Men det begynte å bli litt slitsomt å ikke ha rene håndklær, og vi kunne jo ikke bare kjøpe masse nytt tøy heller. Etter første service måtte en ny del bestilles, og det skulle gå enda en uke før maskinen ble fikset. Men nå er den altså i orden og jeg føler på en sånn ekte glede for det!

Jeg er skikkelig takknemlig for at vaskemaskinen nå starter og kjører hele programmet. At klærne kommer ut rene, og at jeg kan tørke dem og brette dem sammen. Klesvasken er jo egentlig en stor del av omsorgen jeg gir her hjemme, og nå gir det meg en enda bedre følelse å kunne gjøre den, enn tidligere. (Ja, jeg burde vel latt gutta hjelpe til litt mer der, men akkurat nå skal jeg kose meg med klesvasken). Jeg har fire søppelsekker med klær som jeg gleder meg til å ta fatt på.

Jeg har lyst til å huske denne gode følelsen neste gang jeg synes skittentøyskurven fyller seg opp litt for fort. Derfor har jeg satt et klistremerke på vaskemaskinen som en liten påminnelse: «Jeg er uendelig takknemlig for deg». Det er jeg, virkelig.

Er det noe i din hverdag du først merker hvor mye du setter pris på når det ikke er der?